Tyrkiske musikkinstrumenter: strenger, blåsere og slagverk

Musikk i Tyrkia er formet av Anatolia, Balkan, Kaukasus, Sentral- og Vest-Asia og Middelhavet. Mange instrumenter brukes på tvers av dagens grenser, men har fått særpreg gjennom lokale byggemåter, stemminger, repertoarer og spilleteknikker. «Tyrkisk instrument» beskriver derfor en levende brukstradisjon, ikke nødvendigvis ett eksklusivt opphav.

Kort historisk oversikt

Arkeologiske funn viser at lutt-, fløyte- og trommetyper har vært brukt i Anatolia og nærliggende områder i flere tusen år. Slike funn kan ikke automatisk gis en moderne nasjonal identitet. Folk, språk og politiske grenser har endret seg mange ganger.

Kopuz-navnet forbindes med eldre tyrkiske og sentralasiatiske lutttradisjoner, men kopuz, bağlama, tanbur og oud har forskjellige utviklingslinjer. I osmansk tid møttes hoffmusikere, militærmusikk, religiøse miljøer, bykultur og regionale folkemusikker. Evliya Çelebi og andre kilder dokumenterer et mangfold av instrumenter, ikke én rett linje fra ett urinstrument.

Hvordan klassifiseres instrumentene?

Den opprinnelige teksten blandet «strengeinstrument», «plekterinstrument» og «strykeinstrument» som parallelle hovedgrupper. En klarere inndeling er:

• Kordofoner: strenger vibrerer; de kan klimpre­s, strykes eller slås.
• Aerofoner: en luftsøyle eller et rørblad vibrerer.
• Membranofoner: et spent skinn eller en membran vibrerer.
• Idiofoner: selve instrumentkroppen, for eksempel cymbaler, vibrerer.

Klimprede strengeinstrumenter

Bağlama, cura og divan sazı

Bağlamafamilien har skålformet kropp, lang hals og bundne bånd. Cura er liten og lys, mens divan sazı har større kropp og dypere register. Kort- og langhalset bağlama bruker ulike vanlige stemminger og fingersettinger.

Oud

Oud er en båndløs, korthalset lutt med dyp skål. Den er sentral i osmansk-tyrkisk kunstmusikk og spilles med risha. Tyrkiske ouds har ofte kortere mensur og en lys, rask respons, men byggere og utøvere varierer.

Tanbur

Den klassiske tyrkiske tanburen har svært lang hals, mange bundne bånd og rund skål. Den spilles vanligvis med et langt, stivt plekter og gjør makamintervaller tydelige gjennom båndoppsettet.

Lavta og cümbüş

Lavta er en Istanbul-lutt med båndlagt hals og historiske forbindelser til både osmansk og romeiisk musikk. Cümbüş er et 1900-tallsinstrument med metallkropp og utskiftbare halser; standardmodellen er ofte båndløs.

Qanun

Qanun er en trapesformet sitar med mange strengekor og små hendler for tonehøydejustering. Den spilles med fingerplektere og brukes i kunstmusikalske ensembler.

Slåtte strenger

Santur er et hakkebrett der strengene slås med lette hammere. Persisk santur har en sterkere tilknytning til iransk musikk enn til dagens standardbesetning i tyrkisk kunstmusikk, selv om hakkebrett har vært kjent i osmanske miljøer. Instrumentet bør derfor presenteres med historisk og regional presisjon.

Strykeinstrumenter

Klassisk kemençe

En liten, pæreformet stryker som holdes oppreist. Strengene stoppes hovedsakelig ved å berøre siden med neglen. Den må skilles fra svartehavskemençen.

Karadeniz kemençesi

En smal, avlang stryker brukt i svartehavsregionens dans og sang. Konstruksjon, holdning og repertoar er annerledes enn for klassisk kemençe.

Kabak kemane

En spydlutt med resonator tradisjonelt laget av kalebass og hud. Den brukes i flere anatolske folkemusikkmiljøer.

Yaylı tanbur og rebab

Yaylı tanbur er en strøken variant utviklet fra tanburtradisjonen og forbindes særlig med Tanburi Cemil Bey. Rebab-navnet dekker flere historiske og regionale strykeinstrumenter og krever nærmere spesifikasjon.

Blåseinstrumenter

Ney

Tyrkisk ney er en endeblåst sivfløyte med başpare. Den er viktig i kunstmusikk og mevlevi-tradisjon og finnes i flere lengder og transponerende størrelser.

Zurna

Zurna er et kraftig dobbelt­rørbladinstrument som ofte spilles utendørs sammen med davul. Størrelser, tonehøyder og regionale stiler varierer.

Mey

Mey har en sylindrisk boring og et bredt dobbelt rørblad med klemme. Den har en mykere, dypere klang enn zurna og brukes i østlige anatolske tradisjoner.

Kaval og sipsi

Kaval er en fløytefamilie med både kanal- og kantblåste varianter. Sipsi er et lite rørbladinstrument fra sørvestlige Anatolia. Tulum er en sekkepipe i svartehavsregionen.

Klarinett

B♭-klarinett brukes bredt, mens G-klarinett har en sentral rolle i tyrkisk og balkansk musikk. Fingersystem og oppsett må tilpasses tradisjonen.

Slagverk

• Darbuka: beger­tromme med dum- og tek-klanger.
• Bendir og def: rammetrommer med forskjellige skinn, ringer eller summesnorer.
• Kudüm: et par små kjeler brukt i klassisk og mevlevi-musikk.
• Davul: stor dobbeltsidig tromme spilt med to ulike stikker.
• Naqqara/nakkare: parvise kjeler i historiske og regionale tradisjoner.
• Zil og halile: cymbaler og metallidiofoner.

Slik velger du hva du vil lære

Start med musikken, ikke med kategorien. Vil du spille anatolsk sang, kan bağlama være riktig. For osmansk kunstmusikk kan oud, tanbur, ney, qanun eller klassisk kemençe passe. For rytme velger du mellom rammetromme, darbuka, kudüm eller davul etter ensemble og spillestil.

Finn en lærer før du bestemmer toneart, stemming og instrumentstørrelse. Mange navn dekker flere varianter, og et instrument som ser riktig ut, kan være bygget for et annet repertoar.